Og bakom synger Rondane

Skrevet av Thomas Gundersen.

Med over 100 storfe foran meg over Vuludalens prærielignende landskap føles det som jeg er tusen mil fra hjemme. Jeg ønsker at øyeblikket skal vare i evigheten og at hverdagen ikke skal komme tilbake!

Slik er det nok dessverre ikke, det er jeg og Dala’n som er med Sulseter Rideleir på kvegdrift for en helg. De har jobben som gjetere for Sødorp og Kvam Hestavlslag som hver sommer slipper mellom 250 og 300 storfe på beite i Rondane. Denne helgen er det første pulje av 270 storfe som drives inn på saftig fjellbeite i Rondane.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Med over 100 storfe foran meg over Vuludalens prærielignende landskap føles det som jeg er tusen mil fra hjemme. Jeg ønsker at øyeblikket skal vare i evigheten og at hverdagen ikke skal komme tilbake! 

Slik er det nok dessverre ikke, det er jeg og Dala’n som er med Sulseter Rideleir på kvegdrift for en helg. De har jobben som gjetere for Sødorp og Kvam Hestavlslag som hver sommer slipper mellom 250 og 300 storfe på beite i Rondane. Denne helgen er det første pulje av 270 storfe som drives inn på saftig fjellbeite i Rondane


Dette eventyret starter fredag kveld. Kvegeiere, gjester og guider samles rundt leirbålet på Øyasetra. Forventningsfullt mottas informasjon om helga, praktiske detaljer blir ordnet og hester blir delt ut. Stemningen er god, spenningen gjør at latteren sitter løst. Noen har lang erfaring, andre er her for å fylle en drøm fra barndommens hesteliv. Noen kommer tilbake år etter år, andre er her for aller første gang. Det er takhøyde nok til alle her vi sitter rundt bålet og stirrer opp på nattklar himmel ved foten av Rondane. Selv er jeg inne i mitt sjuende år som cowboy, men likevel føler jeg forventningen, spenningen! På kvea rauter storfeet mens hestene jobber med å få orden på rangstigen for helga. Hvordan blir morgendagen? 


Lørdag morgen starter tidlig. Frokost i form av bønner og flesk serveres av en morgenfrisk Morten Sandbakken klokka 8. Småtrøtte fjes stikker fram fra soveposer her og der. Sammen med kruttsterk kaffe danner dette en solid start på dagen. Det kan trenges, som cowboy vet man aldri hvor lang dagen blir, eller hvor mange timer man må sitte i salen.

Snart står hestene klare ved bommen salet opp med solide cowboysaler. Oppakking kommer på, soveposer og personlige ting pakkes på hesten. Dette må sitte godt gjennom all slags tempo og terreng. Gruppa fordeler seg, noen samler kveget og har ansvar for å få det ut av samlekvea. Andre fordeler seg bortover seterveien og opp mot lia til Rondane.

Artikkelen fortsetter under bildet.


Jeg har ridd i forveien og står klar for å bøye kvegflokken opp i riktig retning. Dala’n spisser ørene og snart blir luften fylt av rauting og kubjeller. Flokken gjør noen sprang over slettene før galopperende hester og hoiende cowboyer får geleidet dem riktig vei oppover. Veien mot snaufjellet kan være utfordrende. Rundt oss er det tett skog og det kan være vanskelig å ta seg fram hvis flokken først bryter ut. Men i dag går alt fint og den lange rekka med kyr er snart framme på snaufjellet og Glugga. Her er det godt å puste på, både kveg, hester og cowboyer nyter fjellvatnet og den milde brisen før det bærer videre.

Flokken drives vider forbi Eldåbu og inn mot Gomyrene. Snart ser vi rett imot Rondane. Synet av snøkledte topper med kubjøller fandenivoldsk syngende mot vinden kan ta pusten frå sjølv den mest hardbarka cowboy. Her er det også klart for dagens lange rast. Kveget rusler rolig, hestene sales av og gjerdes inn. Sultne cowboyer spiser nista si som aldri har smakt bedre enn akkurat her. Stemningen er god, små episoder og mindre uhell blir behørig kommentert. Humoren blir intern, den må oppleves. Kaffe på bål og en liten tår å varme seg på hører med. Mange benytter også anledningen til å ta en ørliten cowboystrekk.

Så er det på tide å sale opp igjen. Kveget har gått litt bort fra oss og er spredt i flere mindre flokker bortover Gomyrene. Det blir en liten jobb for å samle dem å få dem på rett kurs igjen ned Høinnflågådalen. Cowboyene får virkelig jobbe, hestene er enestående. Det er en kunst å holde riktig avstand til kveget, presses de for hard spres flokken utover igjen. Etter litt øvelse er flankerytterne på plass og baktroppen driver kveget sakte og sikkert framover. Dyrene skal ikke stresses, og flokken kan aldri gå raskere enn det svakeste ledd. Vi når fram til Vulubua uten problemer og kveget får igjen en god pause før vi tar fatt på siste etappe mot Valdressletta. Noen av dyrene er såpass drevne at de rusler av seg selv, målbevisste nå. De vet hva som venter dem, de har smakt det frodige sommerbeitet her før.

Artikkelen fortsetter under bildet.


Utmarksbeitet her i Rondane er en viktig ressurs for bøndene i beitelaget. Tradisjonelt er landbruket i Gudbrandsdalen bygd opp på denne måten. Gårdene bruker den dyrka innmarka som vinterfôr og er derfor helt avhengig av utmarksbeite som sommerfôr. I tillegg hindrer de attgroing i fjellet, kulturlandskapet er viktig. Alt dette forklarer Morten Sandbakken mens han peker ut navnene på fjelltoppene som omgir oss. Dette er en guide som er lommekjent her og opptatt av å formidle kunnskap.

Følelsen av å gjøre en viktig jobb får cowboyene til å nikke tankefullt, det synker inn at dette er alvor og ikke bare lek og moro. Jobben vi nå gjør sammen med Sulseter Rideleir er viktig. Beitelaget får drevet kveget ut og inn av fjellet, og gjester fra fjern og nær får dele opplevelsen med trygge guider fra Sulseter Rideleir. En vinn-vinn situasjon for alle parter. Vi har snart Blåknappen på venstre hånd og kveget er snart ved målet. På de store slettene er fjellgraset rikt og saftig. Når vi forlater kveget beiter det rolig.

Artikkelen fortsetter under bildet.


Campen i Vuludalen ligger lunt til. Her settes det opp en stor innhegning til hestene for natten, disse slår seg raskt til ro. Cowboyer strekker seg ut og blir servert en nydelig viltgryte, kokt på bål såklart. Vi har spøkt om at førstegangsreisende må ta et kveldsbad i kulpen her ved campen. Snøen ligger hist og her, men kveldssola får vannet til å glitre fristende. Så fristende at et par rookies tar oss på alvor og hopper uti. Marianne og jeg blir utfordret, cowgirls som vi er. Vi tar raskt utfordringen, vannet er så kaldt at jeg mister pusten. For syns skyld skvetter vi på oss litt såpe og tar et par svømmetak. Vi vil jo ikke være dårligere enn førstereisgutta!

Vel oppe brer varmen seg igjen ved hjelp av bål og en whisky. Litt renere og veldig fornøyd krøller jeg meg sammen i jervenduken. Latteren sitter løst, whisky’n blir sendt rundt, skrøner blir fortalt. Sakte men sikkert senker natteroen seg over cowboyene som ligger utstrakt i soveposene – med bare himmelen som tak.

Skrevet av Ingunn Bakken
Les mer om kvegdrift her!